Me reise med ein skrøplige båt
og ”jordå” kalles den.
Me hørre både latter og gråt
og varme songar, venn –

Di går om både åsar å eng
om kløver, løvetann.
Det suse fra kverr felestreng
spent fra strand te strand

Om kvinne og om mann,
om barn i alle land.
Di songar små
må alltid få
vær' mærr enn skrift i sand.

Eg tror iblant at båten går ner
i sol i sør og nord
hvis solå blir ei sterkare sol
enn hav kan ha om bord.

Det e for tunge frakt.
Og bak står hat og makt.
Men likavel –
på alle fjell
må håpet holla vakt.

Så longe tid som kverr passasjer
på ”jordå” har ei snor
som binde di te livet her
og alt så modig gror,
ska stjernebåten gli
igjønå rom og ti'
med friske vind
kor du e min
og eg e alltid di!